Av advokat Torgeir Gullaksen
Det fremgår av straffeloven § 35 at ting som har vært gjenstand for en straffbar handling, kan inndras såfremt det finner påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelsen som setter straff for handlingen. Når varer ikke tollekspederes på grensen, vil vilkårene i denne bestemmelsen være oppfylt. Det fremgår videre av § 35 at istedenfor tingen, kan det inndras et beløp som svarer til tingens verdi eller en del av verdien. Da vil gjerne varene bli holdt som sikkerhet for det inndratte beløpet. I slike tilfeller kan man deponere et beløp tilsvarende varenes verdi og få varene utlevert.
Hvem inndragning kan foretas hos, reguleres av straffeloven § 36. For det første kan inndragning foretas hos den skyldige, men det forutsetter som utgangspunkt, at den skyldige eier den tingen som skal inndras. I tillegg kan inndragning foretas hos den som den skyldige har handlet på vegne av. I transportbransjen vil det være sjåføren som skal sørge for fortolling på grensen, slik at sjåføren må anses å handle på vegne tollskyldnere som gjerne vil være vareeieren. Det er således som utgangspunkt, gjerne vareeieren inndragningen skal foreta overfor.
Inndragning er betinget av at den som kravet rettes mot, gjøres til part i saken. Da dette kravet kan skape praktiske problemer, åpner straffeloven § 37 C en viss adgang til inndragning uten at den ansvarlige/eieren gjøres til part. Det fremgår av denne bestemmelsen at når en beslaglagt ting kreves inndratt og eieren ikke er kjent eller ikke har kjent oppholdssted i Norge, kan inndragning foretas mot lovovertrederen (i transportbransjen sjåføren). Dersom eieren er kjent og bor eller oppholder seg i Norge, kan denne bestemmelsen ikke anvendes. I de tilfellene sjåføren har nødvendig dokumentasjon i bilen til identifikasjon av vareeieren og hvor vareeieren bor eller oppholder seg i Norge, mener jeg at inndragningen må foretas overfor vareeier og ikke overfor sjåføren som ikke eier varene. Videre fremgår det av denne bestemmelsen at eieren så vidt mulig, skal gis varsel om saken og det må gjelde selv om vareeieren har tilhold i utlandet, dersom vareeierens adresse er kjent. Ved veitransporter vil man oftest finne vareeiers navn og adresse i de papirene sjåføren har med seg.
Jeg har funnet to avgjørelser av Høyesterett hvor inndragning av varer har blitt opphevd av domstolene.
I en kjennelse avsagt av Høyesterett fremgår det at en sjåfør som hadde med seg ca. 570 kolli, hadde unnlatt å oppgi 77 kolli for fortolling og politiet utstedte et forelegg med en bot på kr. 5 000,- og inndragning av den delvise verdi av de beslaglagte varene med kr. 10 000,-. Varene heftet som sikkerhet for inndragningsbeløpet. Byretten frifant sjåføren og politiets anke til Høyesterett førte ikke frem. Følgende fremgår av Høyesteretts kjennelse:
Byretten har lagt til grunn at tiltalte om kvelden 30 oktober 1990 ble spurt av sin arbeidsgiver, -----Møbeltransport, Danmark, om han kunne overta for en annen sjåfør en tur til Norge neste dag med en semitrailer lastet med møbler. Tiltalte påtok seg oppdraget. Han hadde på det tidspunkt vært ansatt som trailersjåfør i transportselskapet vel en måned og kjørt tre turer til Norge uten komplikasjoner.
Da han kom til arbeidsstedet neste dag, fikk han beskjed om at traileren var ferdig pakket, og at han kunne hente de nødvendige dokumenter på kontoret, hvor de lå i lukkede konvolutter. Dokumentene skulle han bringe med til "speditør/ tollvesen" i Larvik.
Dagen før avreisen telefaxet transportselskapet til sin speditørforbindelse i Larvik en "godsliste" over det traileren skulle ha med av last, nemlig ca 570 kolli møbler.
Ved ankomsten med semitraileren til Larvik oppsøkte tiltalte spedisjonsfirmaet, slik han var instruert om. Spedisjonsfirmaets funksjonær fylte så ut tolldeklarasjonsskjemaet på grunnlag av den telefax som var mottatt dagen før fra -----Møbeltransport, hvoretter tiltalte gikk opp til tollkontoret med den ferdig utfylte deklarasjonen. Det fremgår av dommen at tiltalte bragte med seg til tollvesenet deklarasjonen, lastelisten og de øvrige dokumenter han hadde fått med seg fra Danmark. I dommen heter det så: "På intuisjon begynte vitnet (tollinspektøren) å sjekke tolldeklarasjonen mot de øvrige dokumenter, bl.a. lasteliste, og da fant vitnet ut at lasten besto av - utover det som var angitt til fortolling - 77 kolli som ikke var angitt til fortolling." Tollvesenet anmeldte forholdet til politiet som overtredelse av tolloven.
Byretten har funnet at objektivt sett er tolloven med forskrifter overtrådt - noe jeg er enig i. Spørsmålet er da om byretten har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm når den er kommet til at tiltalte ikke utviste straffbar uaktsomhet.
Det er på det rene, både etter forarbeidene til tolloven og etter rettspraksis, at en streng aktsomhetsnorm skal anvendes. I lovkomiteens innstilling uttales det i bemerkningene til § 61 blant annet følgende på side 82:
"Bestemmelsens tredje punktum, som altså svarer til någjeldende lov § 169, er noe annerledes utformet, og pålegger transportføreren et strengere ansvar enn gjeldende lov. Å fastsette noe objektivt straffansvar for fører av transportmiddel har man ikke funnet rimelig. Men det krav må man iallfall kunne stille at fører av transportmiddel på forsvarlig måte søker å hindre at en vare ulovlig føres ut eller inn i transportmidlet."
I vår sak må man da stille spørsmål om hvilke kontrolltiltak det ut fra den strenge aktsomhetsplikten kunne kreves at tiltalte skulle ha satt i verk.
Jeg er uten videre enig med byretten i at slik denne saken ligger an, kunne man ikke kreve at sjåføren skulle forlange lossing for kontroll før avreise eller at han selv foretok slik lossing ved ankomsten til Larvik før tollkontrollen.
I vår sak måtte kontrolltiltaket i Larvik i tilfelle begrense seg til at man forvisset seg om at oppgavene i tolldeklarasjonen stemte overens med lastepapirene, og da i første rekke med lastelisten og fraktbrevene som tiltalte bragte med seg. Det er på det rene at tiltalte heller ikke gjorde dette. Men her var forholdet det at transportselskapet hadde overlatt til sin speditørforbindelse i Larvik å fylle ut tolldeklarasjonsskjemaet, noe speditøren også gjorde. Jeg forstår byrettens dom slik at speditøren også undertegnet deklarasjonen, og at tiltalte medbragte til speditøren samtlige lastepapirer som inneholdt de korrekte opplysningene. Byretten har funnet at tiltalte under de beskrevne omstendigheter ikke har opptrådt uaktsomt, og jeg kan ikke se at dette bygger på en for mild aktsomhetsnorm.
Jeg tilføyer at en sjåfør under andre omstendigheter meget vel kan tenkes å bli trukket til ansvar både for manglende fysisk kontroll av lasten og for manglende kontroll av lastepapirene.
Videre viser jeg til en dom av Høyesterett hvor en ansatt i et selskap unnlot å stoppe i tollen da han passerte grensen med utstyr som han etter oppdrag fra arbeidsgiveren, skulle frakte og tollklarere. Herredsretten dømte sjåføren til å betale en bot på kr. 15 000,- og inndragning.
Vareeieren anket inndragningen. Høyesterett kom til at straffeloven § 36 hjemlet inndragning overfor vareeieren, men vurderte også om inndragning burde finne sted. Vareeieren ble frifunnet fra kravet om inndragning av rimelighetsgrunner og Høyesterett baserte dette på følgende:
A A/S har bl a under henvisning til straffeloven § 48 b fremhevet en rekke momenter som selskapet mener tilsier at det ikke bør foretas inndragning i dette tilfellet, selv om det skulle være hjemmel for det. Jeg er enig med selskapet i at de momenter som er nevnt i § 48 b er relevante også i en sak som den foreliggende.
Av betydning for vurderingen gjengir jeg følgende bemerkninger fra herredsrettens dom:
"Retten peker i denne forbindelse på at det i denne saken ikke dreier seg om noen vinning i straffelovens forstand, idet man legger til grunn som bevist at A A/S ikke har fått eller kunne få noen vinning på grunn av utelatt fortolling. Dels vises det her til regler om momsrefusjon, dels til det forholdet at A A/S driver laboratorievirksomhet med fremkalling og kopiering av reklamefilm. Utstyret skulle brukes i virksomheten, og for å kunne regnskapsføre slikt utstyr må det skje en forutgående fortolling. A A/S ville altså måttet foreta en formell fortolling på et senere tidspunkt selv om B ikke var blitt stoppet for kontroll og forholdet oppdaget da."
I praksis har slike omstendigheter i stor utstrekning ikke vært utslagsgivende, se bl a Rt-1974-59 og Rt-1979-1301. Bakgrunnen for dette er hensynet til tollovbestemmelsenes effektivitet, et hensyn som har betydelig vekt på dette området.
Men i tillegg til at tollovovertredelsen er skjedd i strid med selskapets interesser og uten vinning for selskapet, kommer i vår sak at selskapet hadde gjort alt det kunne for å sikre korrekt behandling ved utlevering av tollpapirer og instruks om tollklarering, en instruks man måtte kunne regne med at ville bli fulgt. Dette bringer saken etter min mening i en annen stilling. Jeg finner det lite rimelig om inndragning likevel skulle foretas, og mener at dette ville være å strekke hensynet til inndragningens preventive virkning for langt.
*****
I tilfeller hvor varer blir beslaglagt og inndras som følge av at sjåføren ikke har fortollet alle varer ved grensepasseringen, bør speditørene i samarbeid med kundene/vareeierne, se til at kundene/vareeierne gis partsrettigheter i sakene og vurdere 1) om det er rettslig grunnlag for inndragningen og 2) om rimelighetsgrunner taler for at det ikke skal foretas inndragning.
