Høyesterett har talt – speditørene har utvidet tilbakeholdsrett!

Av advokat Trond Svinø

1. Innledning
Speditørens utvidede tilbakeholdsrett ble slått fast av Høyesterett i Speditørdommen i 1973. Retten har likevel vært omstridt i juridisk teori, og flere etterfølgende rettsavgjørelser har blitt tolket slik at tilbakeholdsrettens omfang var uklar. I en nylig avsagt avgjørelse fra Høyesterett er all tvil feiet til side – speditørene har en utvidet tilbakeholdsrett.

Speditørene er med dette gitt en rett som de nærmest er alene om i norsk rett. Dommen er svært viktig for spedisjonsbransjen, og gir samtidig en viktig avklaring som vil forhindre mulige tvister i fremtiden.

Kollega advokat/partner Odd Magne Gjerde og undertegnede har bistått speditørselskapet Tyrholm & Farstad AS (TF) i sakens anledning og har prosedert saken for alle instanser, til sist for Høyesterett. Vi vil i det følgende gi en kortfattet oppsummering av dommen, og hva denne betyr for spedisjonsbransjen. Videre vil vi forsøke å synliggjøre de forhold relatert til tilbakeholdsretten som det er viktig at den enkelte speditør kjenner til.

2. Kort om tilbakeholdsretten
Nordisk speditørforbunds alminnelige bestemmelser (NSAB) har i snart 100 år vært brukt som standardvilkår mellom speditør og ordregiverne i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Siste utgave kom i 2000, og standardvilkårene er kjent som NSAB 2000. De fleste speditører viser til NSAB 2000 i forbindelse med inngåelse av spedisjonsavtaler.

Det følger av ulovfestede regler at en kreditor vil kunne holde tilbake en formuesgjenstand som tilhører en annen som sikkerhet for et pengekrav som relaterer seg til den aktuelle formuesgjenstanden. NSAB 2000 § 14 oppstiller derimot er en særegen rett som særskilt gjelder mellom speditører og deres oppdragsgivere. Etter sitt innhold kreves det ikke at det er sammenheng mellom besittelsen av godset og de utestående fakturaer for at tilbakeholdsretten kan gjøres gjeldende.

Speditøren vil dermed kunne nekte å utlevere gods som er omfattet av spedisjonsoppdraget, før utestående gjeld tilknyttet alle tidligere oppdrag er betalt. Bestemmelsen fungerer som et effektivt inkassomiddel for speditørene for å fremtvinge betaling fra oppdragsgivere som ellers risikerer å få problemer med sine kunder dersom leveranser uteblir.

3. Sakens bakgrunn og veien til Høyesterett
Fiskeeksportørselskapet Normar Fish AS ble etablert i april 2008. De benyttet flere ulike transportører og speditører, herunder TF som fikk sitt første oppdrag i mai 2008. TF utførte i perioden frem til sommeren 2009 totalt fire importoppdrag og tretten eksportoppdrag, sistnevnte til Kongo og ulike destinasjoner i Brasil.

Sommeren 2009 hadde TF utestående nesten MNOK 2 hos sin oppdragsgiver, og selskapet varslet sine kreditorer om akkordforhandlinger. Samtidig fikk TF et nytt eksportoppdrag fra Normar Fish AS på en last til Kongo. Før utskipningstidspunktet besluttet TF å gjøre gjeldende tilbakeholdsrett i partiet for sitt totale utestående med hjemmel i NSAB § 14. Kort tid senere ble deler av partiet dekningssolgt og TF fikk inndekning for sitt utestående.

Normar Fish AS gikk konkurs 18. august 2009. Konkursboet var av den oppfatning at det ikke forelå en gyldig tilbakeholdsrett og uansett at tilbakeholdsretten var omstøtelig. TF fastholdt sitt standpunkt og boet tok deretter ut stevning for Sunnmøre tingrett.

TF fikk medhold i tingretten. Boet anket til Frostating lagmannsrett, som i februar 2012 gav boet medhold. Lagmannsretten mente at NSAB ikke var vedtatt i kontraktsforholdet, og at tilbakeholdsretten i NSAB § 14 uansett ikke ville gi TF grunnlag for tilbakeholdsrett. Avgjørelsen innebar en betydelig svekkelse av NSAB, både ved at det etter vår oppfatning ble stilt for strenge krav til vedtakelsen av standarden og videre at lagmannsretten innfortolket en uriktig begrensning i tilbakeholdsrettens rekkevidde.

Både for TF og speditørbransjen generelt var det dermed svært viktig å få overprøvd avgjørelsen fra lagmannsretten. Ankeforhandling for Høyesterett ble avholdt i januar 2013.

4. Høyesteretts avgjørelse – og dens betydningen for speditørbransjen
Høyesteretts avgjørelse er interessant og avklarende på flere områder, noe vi vil knytte visse bemerkninger til nedenfor.

4.1 Hva skal til for at NSAB gjelder mellom speditør og oppdragsgiver?

Høyesterett har i Spedisjonsdommen, Rt. 1973 s. 967, lagt til grunn at en fraktkontrakt ”i mangel av annen avtale anses inngått på bransjens vanlige vilkår”, noe som også stadfestes av Høyesterett i 2013-dommen (Speditørdommen II). Konsekvensen av at NSAB anses som sedvanebasert rett, er at det verken er nødvendig med vedtakelse eller henvisning til NSAB for at speditøren kan påberope seg reglene. Speditørdommen II er således avklarende, og det er ikke lengre tvil om at standardvilkårene kan påberopes så lenge det utføres spedisjonstjenester.

4.2 Hvilke krav omfattes av NSAB § 14?
Enhver tjeneste som er definert i NSAB § 2 og som utføres i forbindelse med et spedisjonsoppdrag, gir grunnlag for en utvidet tilbakeholdsrett ved betalingsmislighold. Det er her ikke av betydning når oppdragene er utført eller om speditøren utfører oppdragene for egen eller annens regning.

To unntak vil likevel kunne tenkes, og som kan være verdt å merke seg:

For det første er det visse aktører som utfører flere ulike tjenester, som for eksempel både fryseritjenester og spedisjonsvirksomhet. I disse tilfellene vil krav som gjelder fryseridelen, og som ikke har sammenheng med et spedisjonsoppdrag, ikke gi grunnlag for en utvidet tilbakeholdsrett.
For det andre vil fakturakrav være foreldet tre år etter forfallsdato, og foreldede fakturakrav vil ikke kunne gi grunnlag for tilbakeholdsrett. Det er likevel ikke særlig praktisk å tenke seg at speditøren vil la det gå så lang tid før tilbakeholdsretten gjøres gjeldende.

4.3 Er arten av spedisjonsforholdet avgjørende for tilbakeholdsretten?
Ordlyden i NSAB § 14 tyder på at speditøren kan gjøre gjeldende en utvidet tilbakeholdsrett, altså holde tilbake gods under speditørens kontroll, for utestående gjeld for tidligere oppdrag.

Flere rettsavgjørelser og juridisk teori har likevel vært egnet til å spre usikkerhet om hva som kreves for at tilbakeholdsretten kan gjøres gjeldende. Det har vært hevdet at tilbakeholdsretten forutsatte at speditøren under hele kundeforholdet hadde gods i omløp, at det måtte foreligge en forpliktende avtale mellom speditøren og oppdragsgiver (rammeavtale) og videre at tilbakeholdet måtte fremstå som rimelig.

Speditørdommen II har ryddet denne tvilen til side.

Det eneste vilkåret som må være oppfylt for at ordlyden kan legges til grunn er at spedisjonsoppdragene skjer som ledd i et ”varig og sammenhengende” kontraktsforhold.

I dette ligger det et krav om at det må være et slikt samarbeid mellom partene at speditøren har en berettiget forventning om å få nye oppdrag i fremtiden. Høyesterett var enig i at dette ikke krever at det foreligger verken rammeavtaler eller eksklusive avtaler mellom oppdragsgiver og speditør. I Speditørdommen II gikk det videre i gjennomsnitt ca. 2 måneder mellom hvert oppdrag og i tillegg benyttet oppdragsgiver også andre speditører.

Speditørdommen II viser at det må foretas en konkret vurdering av kontraktsforholdet, men at det ikke kan stilles for strenge krav til at oppdraget er ”varig og sammenhengende”.

4.4 Kan tilbakeholdsretten omstøtes?

Tilbakeholdsretten vil normalt komme på spissen i de tilfeller hvor oppdragsgiver er i økonomiske vanskeligheter. Dersom det skulle være slik at tilbakeholdsretten skulle kunne omstøtes av et konkursbo ville dermed tilbakeholdsrettens funksjon i stor grad bortfalle.

Høyesterett var i Speditørdommen II enig i dette, og kom til at omstøtelse etter dekningslovens § 5-7 (sikkerhetsstillelse for eldre gjeld) ikke vil kunne komme til anvendelse ved sedvanebasert tilbakeholdsrett.

Speditører bør likevel være oppmerksom på at omstøtelse trolig vil kunne skje dersom speditøren har opptrådt utilbørlig. Dette kan for eksempel tenkes i de tilfeller hvor speditøren vet at kunden har dårlig økonomi, og derfor gir tilbud på frakter under markedspris for å sikre seg gods å gjøre tilbakeholdsretten gjeldende i.

4.5 Hvorfor sette speditøren i en særstilling?
Hva gjør speditørene så spesielle at de nærmest som de eneste i landet skal ha en utvidet tilbakeholdsrett?

Det avgjørende for Høyesterett synes å være at dette er en avtale som både oppdragsgiversiden og spedisjonssiden har utarbeidet i fellesskap, og at reglene har vært praktisert i snart 100 år. Videre er spedisjonsbransjen spesiell ved at speditørene påtar seg store utlegg, har små marginer og ofte først får fakturert oppdragsgiver når varene er levert. Til sist har speditørene en viktig rolle ved å sikre vareflyt på tvers av land.

Begrunnelsen er samlet sett så overbevisende at det etter vår oppfatning er god grunn til å sette speditørene i en særstilling.

5. Oppsummert
Speditører står i en særstilling ved at de gjennom NSAB § 14 har sedvanebasert grunnlag for en utvidet tilbakeholdsrett som verken krever avtale eller annen aksept. Forutsetningen er at det foreligger et forholdsvis fast kontraktsforhold og at speditøren ikke har opptrådt utilbørlig.

Om forfatteren
Trond Svinø er advokat ved Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DAs kontor i Ålesund. Han arbeidet hovedsakelig med arbeidsrett og prosedyre, samt generell rådgivning overfor næringslivet.