Högsta Domstolen i Sverige ND 2007 s. 10: Foreldelse – anvendelse av vegfraktavtalelovens regler på produktansvar

Av advokat Kristin Mørkedal. 

En speditør utfører i dag langt flere typer oppgaver enn tidligere og noen av disse oppgavene skiller seg klart fra de tradisjonelle frakt- og fortollingsoppdragene. Noen speditører involveres i pakking og plukking hos kundene, andre får i oppdrag å organisere hele lagervirksomheten. Det oppstår da en flytende grense mellom speditørens tradisjonelle
fraktansvar og det alminnelige kontraktsansvaret som ikke reguleres av transportkonvensjonene. I denne saken kom nettopp et slikt spørsmål på spissen, da fraktfører fikk i oppdrag å utføre produktendringer i tillegg til selve fraktoppdraget.
Produktet, bunkersolje, ble feil blandet av fraktføreren og førte til skade på maskinen det skulle brukes i. Mottaker (M) fikk erstattet sitt tap av kontraherende fraktfører (F), mens utførende fraktfører (U) påberopte seg ansvarsfrihet i medhold av de korte foreldelsesreglene i vegfraktavtaleloven. Forsikringsselskapet (I) til F som hadde dekket kravet, mente at ansvaret skulle vurderes i lys av den alminnelige erstatningsretten og anket dommen på frifinnelse fra tingsrätten til hovrätten. Her fikk forsikringsselskapet medhold, da hovrätten mente ansvaret måtte hjemles i reglene om produktansvar. Saken ble anket til Högsta domstolen i Sverige hvor U fikk medhold i at kravet var foreldet. Högsta Domstolen
konkluderte med at vegfraktavtalelovens § 41 kommer til anvendelse på alle krav som er avledet av en fraktavtale såfremt det finnes en saklig sammenheng mellom kravet og befordringen. Retten presiserer at det ikke har noen betydning om kravet støtter seg på ansvarsreglene i vegfraktavtaleloven eller om kravet gjøres gjeldende i medhold av
alminnelige erstatningsrettslige regler.

For å forstå denne dommen, må man se nærmere på ordlyden i § 41. Det følger nemlig av
vegfraktavtaleloven § 41 at krav vedrørende befordring…, foreldes etter ett år. Det
avgjørende i hvert tilfelle er derfor å vurdere konkret om slike tilleggsoppgaver som å blande
olje, faller inn under rubrikken krav vedrørende befordring. Tidligere har krav på toll- og
avgifter vært oppe i en finsk dom (NDS 2003 s. 48) og en fransk høyesterettsdom (COUR DE
CASSATION ETL 2002 s. 509) hvor den finske dommen konkluderte med at avgiftskrav var krav
vedrørende befordring, mens den franske avgjørelsen kommer til det motsatte resultat. Når
det gjelder krav på toll- og avgifter kan foreldelsesreglene slå svært uheldig ut, da
tollvesenet kan etterberegne så langt tilbake som 10 år. Ett års fristen i vegfraktavtaleloven
er da for lengst oversittet og tollskyldner har mistet muligheten til å gå til regress mot
utførende fraktfører som gjerne er den som var skyld i at tapet oppstod.

Mine kommentarer:
Högsta Domstolen trekker i denne saken vegfraktavtalelovens regler langt og knesetter
etter mitt syn et videre anvendelsesområde av loven enn man muligens tradisjonelt har lagt
til grunn. Det er viktig å presisere at faktum alltid spiller en viktig rolle i slike saker og det er
derfor nødvendig å vurdere speditørens oppdrag nøye opp mot loven i hvert tilfelle.
Dommen gir imidlertid klare føringer om en utvidende tolkning, da det nå fra svensk side slås
fast at krav vedrørende befordring er alle krav som er avledet av fraktavtalen og som kan
statuere en saklig sammenheng mellom kravet og befordringen. En slik saklig sammenheng
vil nok i mange tilfeller kunne påvises. Dommen gjør et innhugg i back to back prinsippet og
er derfor viktig for bransjen å merke seg. Jeg oppfordrer alle våre medlemmer til å ha dette i
mente, særlig i forhold til muligheten for å kreve regress av en undertransportør.