Dansk sølov/norsk sjølov § 274

Av Torgeir Gullaksen

Innledningsvis nevner jeg at den danske søloven § 274 er innholdsmessig lik den norske sjøloven § 274 og disse bygger igjen på Hamburg-reglene artikkel 4. Saken gjaldt en internasjonal sjøtransport av en trailer til Danmark. Transportavtalen var inngått mellom et rederi som transportør og en speditør som kunde og bygget på en rammeavtale mellom partene.

Rederiet disponerte en plass i havnen som lå umiddelbart opp til fergens anløpssted. Plassen ble kun benyttet av rederiet og rederiets kunder, herunder den aktuelle speditøren. Plassen var inngjerdet og hadde to låste porter som kunne åpnes med en kode som ble endret en gang pr. måned. Rederiet ga koden til diverse transportører herunder speditøren, slik at de kunne hente og avlevere trailere på egenhånd. Plassen var ikke fast bevoktet, men ble kontrollert av en vaktpatrulje. Lossing og lasting ble foretatt av et stevedoreselskap som rederiet hadde engasjert.

Etter ankomst ble traileren kjørt i land og plassert på ovennevnte plass i havnen, hvorfra speditøren kunne hente traileren, på samme måte som andre kunder kunne hente sine trailere. Da speditøren kom for å hente traileren, viste det seg at godset i traileren var stjålet. Dansk Højesteret la til grunn av tyveriet måtte ha skjedd etter at traileren var plassert i lossehavnen for avhenting. Speditøren krevde erstatning av rederiet og anførte at godset fortsatt var i rederiets varetekt mens det sto på plassen i lossehavnen.

Saken ble løst på grunnlag av søloven § 274 som lyder slik:

Transportørens erstatningsansvar

Transportøren er ansvarlig for godset, medens det er i dennes varetægt i lastehavnen, under transporten og i lossehavnen.

Stk. 2 Transportøren anses for at have godset i sin varetægt, jf. stk. 1, fra det tidspunkt, denne modtager godset fra aflasteren eller fra myndighed eller anden tredjemand, til hvem godset skal leveres efter gældende love eller forskrifter i lastehavnen.

Stk. 3 Transportøren anses ikke længere for at have godset i sin varetægt,
jf. stk. 1,

1) når denne har udleveret godset til modtageren,

2) hvis modtageren ikke modtager godset fra transportøren, når det er lagt op for modtagerens regning i overensstemmelse med aftalen eller gældende lov eller praksis i lossehavnen, eller

3) når denne har overgivet godset til en myndighed eller anden tredjemand, til hvem godset efter gældende love eller forskrifter i lossehavnen skal overgives.

Højesteret anførte i dommen at transportøren etter bestemmelsen i søloven § 274, er ansvarlig for godset mens det er i transportørens varetekt i lossehavnen. Videre anførte Højesteret at bestemmelser i en transportavtale eller et transportdokument er ugyldige i den utstrekning de avviker fra bl.a. denne bestemmelsen til skade for avsenderen, jfr. søloven § 254 (som er lik den norske sjøloven § 254). Højesteret viste til at det fremgår av lovforarbeidene til søloven 274, stk. 3, om når transportørens varetekt anses å være opphørt, at formålet med denne bestemmelsen er så vidt mulig, å unngå grenseproblemer vedrørende varetektsperiodens avslutning. Det ble lagt til grunn at bestemmelsen på bakgrunn av dette, må anses for uttømmende å regulere når varetekten skal anses for å være opphørt.

Højesteret viste til at det også fremgår av forarbeidene til søloven § 274, stk. 3, at bestemmelsen bl.a. ikke er til hinder for at transportørens varetektsansvar kan opphøre når godset legges opp for mottakerens regning i overenstemmelse med transportavtalen. På grunnlag av dette la Højesteret til grunn at bestemmelsen ikke er til hinder for at det i transportavtalen bestemmes når og hvordan transportørens håndtering av og kontroll med godset skal opphøre, når godset legges opp for transportkjøpers regning og risiko.

Højesterets flertall på fire dommere fant at speditørens trailer fortsatt måtte anses å ha vært i rederiets varetekt etter at den var hensatt på plassen i lossehavnen, jfr. søloven § 274, stk. 1, fordi den hverken kunne anses å ha vært utlevert til speditøren, jfr. søloven § 274, stk. 3, nr. 1, eller å ha vært lagt opp for speditørens regning, jfr. nr. 2. Dette ble begrunnet med at det ikke forelå en uttrykkelig og klar avtale om at trailere som ikke ble hentet umiddelbart etter lossingen, ville bli henstilt på den omhandlede plassen til disposisjon for mottakeren og for dennes regning og risiko. Den omstendighet at speditøren var kjent med fremgangsmåten ved rederiets håndtering av trailere i havnen og med innretningen av den omhandlede plassen, fant ikke Højesteret at var tilstrekkelig til å slå fast at speditøren hadde akseptert at de selv skulle bære risikoen for trailere som var plassert på plassen.

På grunnlag av dette ble rederiet holdt erstatningsansvarlig for speditørens tap etter søloven § 275 (som er lik den norske sjølovens § 275)

Den femte dommeren ville frifinne rederiet fordi hun fant at det måtte anses å foreligge en stilltiende avtale mellom partene om den praktiske gjennomføringen av transportene, hvoretter trailerne ble lagt opp ved plasseringen på den inngjerdede plassen i havnen. Jeg går ikke nærmere inn på begrunnelsen for dette. Etter hennes mening var da rederiet ikke ansvarlig for at godset bortkom i det dette skjedde etter at godset ikke lengre var i rederiets varetekt, jfr. søloven § 274, stk. 3, nr. 2.

Denne dommen kan få betydning for en eventuell tilsvarende sak etter sjøloven § 274 her i landet. Rederiet/transportøren kan unngå ansvar dersom det avtales at trailere som ikke blir hentet umiddelbart etter lossingen, vil bli henstilt på en nærmere angitt plass til disposisjon for mottakeren og for dennes regning og risiko, jfr. sjøloven § 274 tredje ledd, nr. 2.