Oppdragsgivers ansvar for betaling av frakt og andre kostnader

Av advokat Kristin Mørkedal

LTL (nå NHO LT) har i det siste fått mange henvendelser fra medlemmer som opplever problemer med å inndrive sitt tilgodehavende for utførte transporttjenester. Dette er ikke særlig overraskende
sett i lys av den siste tidens tilbakegang i økonomien.
Det nye i dagens situasjon er at våre medlemmer i økende grad opplever at oppdragsgiver
fraskriver seg ansvar for betaling av frakt og andre kostnader fordi speditøren har gått med
på å sende faktura for oppdraget til oppdragsgivers kunde – mottaker. Varene er gjerne solgt
videre underveis og oppdragsgiver ber ofte speditøren om å belaste mottaker for frakten.
Mange speditører har godtatt en slik løsning for å komme oppdragsgiver i møte, uten at de
samtidig tenker over hva dette kan føre til dersom mottaker går konkurs eller mangler
betalingsvilje.
Dersom mottaker går konkurs, må speditøren gjøre gjeldende sitt krav på frakt og andre
utlegg i mottakers konkursbo. Her er det gjerne lite å hente og speditøren vil i realiteten sitte
igjen uten betaling for oppdraget. Han kan selvsagt holde igjen gods han fremdeles har i sin
besittelse, men en slik tilbakeholdelse er ofte både kostbar og tidkrevende. I tillegg vil han
som regel kun få dekning for sine konnekse krav, da varelagerpanthaver ellers vil ha første
prioritet i godset.
Spørsmålet blir da om speditøren kan holde den opprinnelige oppdragsgiver ansvarlig for de
utgiftene han ikke har fått betalt for. Dette vil selvsagt avhenge av den konkrete avtalen
mellom speditøren og oppdragsgiveren, men i utgangspunktet er mitt svar et ubetinget ja.
Det avgjørende er om endringen av fakturamottaker medfører at speditøren har godtatt et
bytte av oppdragsgiver til en annen enn den som bestiller transporten. Som regel er det ikke
tilfelle. Speditøren har gjerne gått med på å sende faktura til mottaker for å gjøre det lettere
for oppdragsgiveren, men det innebærer ikke at han ikke vil holde oppdragsgiveren ansvarlig
dersom mottaker ikke betaler. Problemet i spedisjonsbransjen er likevel at de fleste avtaler
er svært kortfattede og mange ganger muntlige, hvilket gjør det vanskelig i ettertid å
stadfeste hva som faktisk ble avtalt.
Man må i disse tilfellene se nærmere på hvem som faktisk bestiller frakten, hvem som har
instruksjonsmyndighet over godset mens det er under transport, samt hvem som forhandler
frem fraktratene med speditøren. I tillegg vil det få betydning om speditøren har noe
selvstendig kundeforhold til mottaker utover levering av godset. Disse faktorene vil sammen
med den konkrete avtalen kunne gi en pekepinn på hvem som er speditørens oppdragsgiver.
Vår oppfordring til alle våre medlemmer er at dere i fremtiden forsøker å eliminere denne
tvilen. Dette kan enkelt gjøres ved at dere i alle tilfeller hvor oppdragsgiver ber dere sende
faktura til en annen, gjør det tydelig overfor oppdragsgiver at han likevel vil stå ansvarlig for
frakt/utgifter dersom mottaker ikke betaler. Dette bør gjøres skriftlig for å unngå senere
diskusjoner.
Det samme gjelder speditører som opererer med standard bestillingsskjema hvor
oppdragsgiver kan krysse av på at mottaker skal betale frakten. Også her bør det fremgå av
standard avtaletekst at bestiller av transporten er å regne som oppdragsgiver og at han alltid
kan holdes ansvarlig for speditørens tilgodehavende. På denne måten oppnår man to ting på
en gang: For det første informerer man den som bestiller transporten om hans plikter
samtidig som man avklarer man senere mulige tvister.
Månedens råd er at et slikt forbehold tas inn som standard tekst i enhver
bookingbekreftelse, eventuelt som undertekst i e-poster dersom bestillinger stort sett
foretas på denne måten.
Lykke til!