NSAB 200 §14 - koblet panterett

Av advokat Torgeir Gullaksen

Jeg vil nedenfor gi en kortfattet redegjørelse vedrørende forståelsen av bestemmelsen om
koblet panterett i NSAB 2000 § 14.
Når det gjelder konnekse krav, dvs. krav som knytter seg til gods som er under speditørens
kontroll, vil speditøren alltid kunne tilbakeholde godset og speditørens krav går foran andre
mulige rettighetshaveres krav. Denne retten ville man hatt selv om man ikke hadde NSAB §
14. Dette er en tilbakeholdsrett som gjelder generelt i samfunnet.
Det er når det gjelder innkonnekse krav (koblet panterett) man har behov for bestemmelsen i
NSAB § 14. Dette gjelder speditørens øvrige fordringer, dvs. speditørens ”gamle” krav som
ikke kan knyttes til det godset som er under speditørens kontroll.
For det første er det en noen vilkår som må oppfylles for at man skal kunne benytte seg av den
koblede panteretten:
 Skyldneren må være speditørens oppdragsgiver
 Godset må tilhøre oppdragsgiveren
 Godset må være under speditørens kontroll
 Det må være forholdsmessighet mellom det kravet speditøren har mot
oppdragsgiveren og verdien av det godset som holdes tilbake
 Oppdragsgiveren må varsles
 Det må ikke være tredjemenn som har bedre rettigheter i godset, se nedenfor om
salgspant og varelagerpant.
Reglene om koblet panterett i NSAB ble godkjent i en dom av Høyesterett i 1973 i relasjon til
oppdragsgiveren og hans konkursbo. Det ble lagt til grunn at speditøren hadde tilbakeholdsrett
og panterett i det godset som var under hans kontroll, for hele sitt tilgodehavende mot
oppdragsgiveren og at denne tilbakeholdsretten og panteretten også kunne gjøres gjeldende
overfor oppdragsgiverens konkursbo.
Den første innskrenkningen av reglene kom i en dom av Høyesterett i 1985 hvor det ble lagt
til grunn at eiendomsforbehold/salgspant i godset går gikk foran speditørens koblede
panterett.
Den neste og mest betydningsfulle innskrenkningen kom i 2008, hvor Høyesteretts dom gikk
ut på at et tinglyst varelagerpant går foran speditørenes koblede panterett. Det må da legges til
grunn at dette også vil gjelde for andre tinglyste panteretter i godset som for eksempel
tilbehørspant. Dette får stor betydning fordi det er ganske vanlig at bedrifter pantsetter sitt
varelager.
Man må også se på hvilken type krav speditøren har mot oppdragsgiveren. Når det gjelder
toll-, avgiftskrav og lignende, er det klart at disse kravene dekkes av den koblede panteretten.
Jeg mener at også speditørens arbeid i forbindelse med slike krav må omfattes. Dersom
speditørens krav hovedsakelig er et fraktkrav, bør man i noen grad være forsiktig fordi det
finnes en lagmannsrettsdom fra 1995 dom gir uttrykk for at speditører som gir kreditt på
frakter, ikke skal behandles annerledes enn andre næringsdrivende som yter kreditt. Dette
spørsmålet har imidlertid ikke vært prøvd av Høyesterett direkte og for mitt vedkommende,
synes jeg at det er gode grunner som taler for at den koblede panteretten også gjelder for
fraktbeløp, et standpunkt jeg mener at Høyesterett indirekte støttet i sin ovennevnte dom fra
2008. Jeg gjør dog oppmerksom på den mulige usikkerheten som råder på dette punktet.
Før gods holdes tilbake, bør det undersøkes om det foreligger tinglyst varelagerpant og også
vurderes om det er sannsynlig at det kan foreligge salgspant i det godset man ønsker å holde
tilbake.
Dersom en selger har i behold sin stansingsrett for gods som er under transport, vil denne
stansingsretten gå foran speditørens koblede panterett. Man vil dog likevel kunne kreve
dekket sine konnekse krav før godset leveres til selger.
En speditør som urettmessig holder tilbake gods, vil bli erstatningsansvarlig med mindre han
var i god tro da han holdt godset tilbake. Et slikt erstatningsansvar vil ikke kunne begrenses i
det enhver tilbakeholdelse av gods vil være forsettlig.
Avslutningsvis nevner jeg at selv om det står i NSAB § 14 at speditørens er berettiget til å
selge tilbakeholdt gods til dekning av forfalte fordringer, så må slikt salg skje via
namsmyndighetene.