Vegfrakt – utleveringansvar

Vegfrakt – utleveringsansvar. Dom fra Høyesterett av 1. juni 2006.
Av advokat Kristin Mørkedal
Månedens meldeseddel gjelder utlevering av fisk til feil mottaker og fraktførers ansvar i forhold til vegfraktavtaleloven § 27 jfr. § 28.
En dansk fraktfører inngikk i 2001 en transportavtale med en norsk fiskeeksportør vedrørende frakt av et parti fisk fra Norge til Spania. Fraktføreren hadde fraktet fisk for fiskeeksportøren til samme mottaker i Spania tidligere, men denne gangen skulle fisken leveres til en annen leveringsadresse (A) enn den som stod oppført som mottaker i eksportfakturaen (B). Avtalen ble inngått muntlig og fraktfører skulle opprette et internasjonalt vegfraktbrev (CMR) på bakgrunn av opplysningene som fremgikk av eksportfakturaen.
Da transportøren skulle fylle ut fraktbrevet, ble den separate leveringsadressen til A ikke ført særskilt inn i fraktbrevet, til tross for at det fulgte eksplisitt av eksportfakturaen at leveringsadressen var en annen enn mottakeradressen til B. Dette skyldtes at befrakter ikke aktivt overstyrte datasystemet, hvilket var nødvendig ved levering til andre enn den oppførte mottaker B.
Lasten ble deretter sendt fra Norge og levert til feil mottaker B som tok imot og kvitterte for denne. Varene ble imidlertid aldri betalt og avsender rettet krav mot transportøren som hadde utlevert fisken til feil mottaker.
Da saken kom opp for retten, hevdet transportøren ved sitt forsikringsselskap at varene var utlevert til rett mottaker, jfr. opplysningene som stod oppført i fraktbrevet, og at avsender uansett hadde en plikt til å kontrollere at opplysningene i fraktbrevet var riktige. Subsidiært ble det hevdet at transportøren uansett ikke kunne holdes ansvarlig fullt ut, da avsender hadde misligholdt sin kontrollplikt med den følge at han måtte bære deler av tapet jfr. § 30.
Transportøren fikk ikke medhold i noen av disse påstandene. Høyesterett konkluderte med at fraktfører var ansvarlig for at fraktbrevet ble korrekt utfylt og at han ikke kunne komme fri fra ansvaret for eget mislighold ved å vise til at den som i fraktbrevet er oppført som mottaker er legitimert. Feil utlevering skyldtes at leveringsadressen var feil i fraktbrevet, ikke at mottaker B var legitimert. Høyesterett pekte videre på at vegfraktavtaleloven § 27 påla fraktfører et tilnærmet objektivt ansvar og at de eneste unntakene fra dette ansvaret fremgikk av §§ 28 og 29. Ingen av disse unntakene kom til anvendelse og fraktfører måtte derfor bære ansvaret for det tap som hadde inntruffet, jfr. § 32.
Transportøren kunne heller ikke påberope avsenders manglende kontroll, da partene hadde samarbeidet over lengre tid om tilsvarende fraktoppdrag og at CMR-fraktbrevet rutinemessig ble fylt ut på bakgrunn av opplysningene i eksportfakturaen. Transportøren hadde ikke tidligere oppfordret avsender til å kontrollere fraktbrevet og noen slik plikt hvilte derfor ikke på avsender. Ansvaret ble på denne bakgrunn liggende fullt ut på transportøren.
Kommentar: LTL oppfordrer alle våre medlemmer til å være spesielt oppmerksom på Høyesteretts strenge tolkning av transportørens ansvar for utfylling av CMR-fraktbrevet, herunder kundens manglende kontrollplikt. Sistnevnte vil selvsagt variere i forhold til den underliggende avtalen mellom partene, men i mangel av slik avtale, vil retten trolig lett falle ned på at kunden ikke har en etterkontrollplikt.