Grensen formidler – transportør

Grensen formidler – transportør
Adv.fm. Anette Jahr – Advokat Tom Rune Nilsen MNA/Norges Speditørforbund
1. Innledning
1.1. Speditørens arbeidsoppgaver jfr NSAB § 2
1.2. Min begrepsbruk: ”Speditør” dekker både ”Formidler” og ”Transportør”
1.3. Kort om formidleren og transportøren Formidleren: Mellommann uten transportansvar (ansvar for skade, tap og forsinkelse). Transportøren: Har transportansvar.
1.4. Kontraherende transportør eller formidler? Den faktiske situasjon: En eller flere speditører involvert som ikke selv deltar i utførelsen av transporten. Kunde (K) – Kontraherende transportør (KT) – Transportør (T) Kunde (K) – Formidler (F) - Transportør (T) Det er her problemene oppstår; Er speditøren en kontraherende transportør (KT) eller er han en formidler (F)?
1.5. Tradisjonell beskrivelse av speditørens rolle som formidler og som transportør Felles: Begge forteller kunden at de skal ”ordne transporten” Begge inngår alle avtaler i eget navn Avtaleinngåelse i ”fremmed navn” = Som fullmektig. Både transportøren og formidleren blir selv part i de avtaler de slutter, både med kunder og med andre speditører. Forskjell: Egen vs. Fremmed regning Transportøren slutter avtale med kunden for egen regning. Har selv det økonomiske ansvaret forbundet med transporten. Transportøren har transportansvar, d.v.s. ansvar for skade, tap og forsinkelse. Transportøren har krav på frakt. Fraktkravet vil reflektere at transportøren har et transportansvar. Kontraherende transportører (KT) kan spekulere i ratene og beholde gevinsten. Hvis KT krever 500 kr. av kunden og bare må ut med 400 kr til transportøren kan differansen beholdes. Formidleren slutter avtale med kunden for fremmed regning. Kunden bærer den økonomiske risiko vis à vis transportøren.

Formidleren har ikke transportansvar. Selv om transportøren ikke kan eller vil dekke tap som følge av f.eks transportskade har ikke formidleren noe ansvar overfor kunden. Formidleren kan bare gjøres ansvarlig for uforsvarlig valg av transportør. Til gjengjeld betinger han seg ikke frakt av kunden, men et formidlingshonorar. Formidleren skal redegjøre overfor kunden hvilke frakter han har lagt ut. (Fraktutlegg) Eventuelle gunstige rater pgra volum og lignende tilfaller kunden.

2. Momentene i vurderingen av hvorvidt en speditør er formidler eller transportør
2.1. Innledende bemerkninger
Tar utgangspunkt i NSAB 2000 § 2. Føyer til enkelte momenter innimellom (sjekklliste). Kort om NSAB – Agreed document. Inneholder kriterier for grensedragningen. Stort sett i samsvar med den alminnelige bakgrunnsrett. Ingen komplett liste. Trolig kun ett eller to momenter som har en reell selvstendig betydning. NSAB § 2 kan rent teoretisk komme i konflikt med preseptorisk transportlovgivning. Viker i så fall jfr bl.a. RG 1992 s. 932 (Frostating) Oksehuddommen
2.2. ”Utfører transporten med eget transportmiddel” Det følger av transportlovgivningen at en speditør som påtar seg å ordne en transport for deretter selv å utføre den er transportør. NSAB her kun en påminnelse. Om speditøren eier transportmiddelet eller ikke har ingen betydning ellers. En speditør som ikke eier en eneste lastebil kan meget vel være transportør. (Det er ikke vanlig at speditører eier eller opererer fly og skip.)
2.3. ”Ved internasjonale landeveistransporter” Er særpreget ”NSAB”-moment. Slipper som den absolutte HR grensedragningen. Enhver landeveistransport (innenriks eller internasjonal) som en speditør ”skal ordne” gjør han til transportør. Vedtagelsesspørsmål for speditører som ikke er medlem av NSF kan oppstå.
NSAB kan fravikes ved klar avtale i det individuelle tilfellet. Aktuelt for speditører som ikke selv deltar i den faktiske utførelse av transporter som er spesielt risikofylte.
2.4. Utgangspunktet forøvrig: Presumpsjon for status som transportør? Utgangspunktet i norsk rett generelt: Den som inngår en avtale med en kunde i eget navn gjør dette for egen regning, Tidligere: preumsjon for formidlerstatus Speditørene har i stadig større grad selv tatt på seg transportøransvar. Ikke lengre naturlig å legge til grunn at enhver speditør er formidler med mindre han uttrykkelig sier i fra at han er transportør. Konklusjon: Når speditøren kun sier at han skal ”ordne transporten” innebærer transportøransvar inntil det motsatte er bevist. Jfr ND 1995 s. 394 Oslo Byrett. Retten fant at så lenge speditørens status ikke fremgikk uttrykkelig måtte kunden kunne forholde seg til speditøren som kontraherende transportør. Lignende gjennomskjæring også i Lys-Line dommen i Rt 1997 s. 1477. Se også bl.a. Regnarsen s. 48 og 49, samt Rambergs kommentarer til NSAB 2000 § 2 og Ramberg s. 60.
2.5. ”Uttrykkelig transportløfte”
NSABs bestemmelse også her kun en påminnelse. Avtalens innhold i det konkrete tilfellet er det sentrale. Speditøren kan si uttrykkelig at han har / har ikke transportøransvar når kunden kontakter han med et oppdrag. Det vanlige er at speditøren på en muntlig forespørsel kun sier at han skal ”ordne” transporten. Sjekk i så fall at det ikke foreligger generelle rammeavtaler eller at partene ikke har tidligere forbindelser som kan få betydning:
2.6. Partenes tidligere forbindelser
Vanlig med mer generelle avtaler forut for det konkrete oppdrag. (Kan forklare hvorfor det enkelte oppdrag skjer så uformelt) Det kan være sagt eller skrevet noe av betydning her Se Stavanger Byrett 14.10.1980, ND 1980 s. 311. Partene kalte en generell avtale om spedisjonstjenester ”transportavtale”. Innebar ikke transportørstatus for speditøren. Arten av tjenestene det sentrale. Hva partene kaller avtalen er kun et utgangspunkt. Speditøren kan tidligere hatt like/lignende oppdrag hvor han f.eks påtok seg transportansvar for ”småreklamasjoner” og lignende. Tyder på transportørstatus.
2.7. ”Tilbud” og ”markedsføring”
NSAB også her kun en påminnelse om de momenter som helt generelt kan være relevante avtaletolkningsmomenter. Hva speditøren kaller seg selv kan ha en viss betydning: Speditøren kaller seg selv transportør: Kan legge dette til grunn hvis den konkrete avtale ikke gir holdepunkter for annet. Speditøren kaller seg selv formidler: Ikke tilstrekkelig til å konstatere status som formidler. Speditøren kaller seg ”speditør” og mener dette betyr ”formidler”: Vil kun ha minimal betydning (om enn noen) i speditørens favør. Hva virksomhetens navn henspeiler på er uten betydning. ”Transport-spesialisten”, ”Norsk Transport og Spedisjon”, ”Fraktmeglerene”, m.v. Jfr Regnarsen s. 42. Speditørens beskrivelse av egen ytelse i tilbud eller markedsføring Typisk: ”Våre ruter”, ”Våre transporttjenester” ”Lang erfaring som transportør”. Beskriver selve transporttjenesten som sin egen ytelse. Jfr Regnarsen a. 45, som mener dette er tilstrekkelig til å konstatere et transportøransvar i dansk rett. Motsatt: f.eks: ”Vi benytter/slutter avtaler kun med de beste transportører”. Intetsigende: ”Har langt samarbeide med transportører X og Y”
2.8. ”Utsteder transportdokument i eget navn” CMR, Airwaybill, Seawaybill, Konnossementer eller FIATAS kombinerte transportdokument underskrevet med speditørens navn (uten ”as agent”-tillegg.) Husfraktbrev/House-waybills: Speditøren bruker her ”eget” formular med egne logos m.v. Kunden får dette. Indikerer transportøransvar. (Sjekk dog om det er skrevet under ”as agent” eller ikke.) Hvilken betydning har det at speditøren utsteder transportdokument ”as agent”? I utgangspunktet betyr det at det er en annen som er transportør (fullmaktsgiver). Ikke nødvendig i norsk rett å oppgi hvem dette er. Men: utstedelse ”as agent” vil lett bære preg av ”ettertidsmoment”. Særlig hvis transportdokumentet utstedes en stund etter at transporten er påbegynt. Gjennomskjæring aktuelt hvis kunden ellers er henvist til en ukjent/utenlandsk transportør som det vil være vanskelig å nå frem overfor. Utstedelse av formidlerdokumenter: FIATA FCT (Forwarders Certificate of Transport) og FIATA FCR (Forwarders Certificate of Reciept). Begge gir klart uttrykk for at usteder er formidler uten transportøransvar.
Er kvitteringer for mottatt gods som kan benyttes i forbindelse med remburs m.v. Se bla Skovby s. 12, Ramberg s. 135. Kan være ettertidsmoment.
2.9. Egen frakt, eller fraktutlegg og formidlerhonorar?
Iht. NSAB er ”egen pris” et eksempel på tilfelle hvor det neppe vil være tvilsomt at speditøren har transportøransvar. Nytt moment i forhold til NSAB 85. Allerde i RG 1992 s. 931 (Frostating) Oksehuddommen la imidlertid domstolen avgjørende vekt på at speditøren hadde tatt egen pris for oppdraget. Var da transportør. Jfr også Bull s. 18, Blaker s. 21. Det å operere for ”fremmed regning” er tradisjonelt (jfr innledningen) det sentrale kjennetegn på en formidler. ”Fremmed regning” er e.m.m. et nødvendig vilkår for å opptre som formidler. Regnarsen s. 46: Ikke automatisk transportør selv om speditøren operer for egen regning. Motsatt Skovby s. 15 under henvisning til UfR 1976 s. 337 H. Se ND 1995 s. 394 (Oslo Byrett) hvor domstolen fant det tilstrekkelig til å statuerere transportørstatus at speditøren muntlig hadde påtatt seg å ordne transporten og deretter hadde fakturert egen pris for tjenesten. En speditør som opererer med egne frakter og deretter fraskriver seg transportansvar forblir en transportør. Slik fraskrivelse tillates ikke ved landeveis- og flytransporter. Sjøloven tillater fraskrivelse (på nærmere bestemte vilkår). P.gr.a. manglende regulering av kombinerte transporter er fraskrivelse mulig også her. Hva ligger nærmere i kravet om ”fremmed regning”? - Kan speditøren være formidler til tross for at han krever frakt uten å spesifisere at det er tale om fraktutlegg + formidlingshonorar? RG 1992 s. 931 (Frostating) Oksehud-dommen. Førstvoterende så her på differansen mellom den frakten den aktuelle speditøren hadde fakturert og den frakten han måtte ut med overfor neste speditør (transportør). Antyder at hvis differansen er liten tyder dette på at det er tale om et formidlingsoppdrag fordi speditøren ville betinge seg en høyere frakt hvis han hadde ment å påta seg et transportøransvar. Dette er skrivebordsjus. En speditør som tar egne frakter og uttrykkelig påtar seg transportøransvar overfor kunden tjener ikke stort mer enn 200 kr på en 40 fots container som sendes pr. sjø fra det Fjerne Østen til Norge. Det er m.a.o. helt vanlig at marginene er ytterst små, og at fortjenesten er liten pr. oppdrag. Når bransjen generelt opererer på volum og med liten fortjeneste pr oppdrag blir et slikt ”fortjenestekriterium” både vanskelig å praktisere og urimelig for kundene. At spedisjon generelt sett ikke alltid er god butikk bør med andre ord ikke kunne gjøre speditøren til formidler i det enkelte tilfelle. Forutberegnelighet svekkes for kunden. Tilfeldig fordel for speditøren. Skal det skilles mellom det å operere for fremmed regning i h.h.v. tilbud og i faktura? ND 1983 s. 172 (Eidsivating): Å oppgi pris og transportmåte pr. telefon innebærer ikke transportøransvar for transporten. Ramberg s. 62 går lengre: Det å oppgi en frakt i et tilbud er ikke det samme som å operere for egen regning. Først når det faktureres vil status fremgå. Et slikt skille har ingen betydning hvis speditøren tar egen frakt i fakturaen (i stedet for fraktutlegg og formidlingshonorar). Da er han transportør. Ved ”egen pris” i tilbud og fraktutlegg + formidlingshonorar i faktura er fakturaen absolutt et ettertidsmoment. Speditøren bør ikke kunne vente og se om transporten har forløpt greit eller ikke, og så bestemme sin status og dermed sitt ansvar ved å fakturere på den ene eller annen måte. Tilbudet bør med andre ord tillegges vesentlig betydning i denne sammenheng. Hvis speditøren ikke har oppgitt den frakten transportøren tar og prisen på formidlingsoppdraget har han operert for egen regning. Motsatt: Har han i tilbudet presisert at det er tale om transportørens frakt + eget formidlingshonorar spiller det ingen rolle om fakturaen i ettertid kun går ut på ”frakt”, jfr uttalelsene om faturaens bevisvirkning i RG 1992 s. 931 (Frostating) Oksehud. Presisert her at speditøren har bevisbyrden for at en faktura som tilsynelatende gir inntrykk av å gjelde fast pris i realiteten er et fraktutlegg + formidlingshonorar. Uten slikt motbevis vil speditøren være transportør. NB: Vanlig at speditørene uttrykkelig opptrer som agenter for flyselskapene vis à vis kundene. Fyller ut flyselskapets airwaybill ”as agent”. Oppgir flyselskapets rater og mottar formidlingshonoraret i form av en kommisjon av flyselskapet som avregnes på månedlig basis. Slik kommisjon er ikke ”egen pris”. Se Ramberg s. 62.
2.10 Andre momenter
Samlast Tidligere slo NSAB fast at speditøren hadde fraktføreransvar ved samlast. (Last fra flere avsendere lastes på samme pall/bil, kjøres samlet og splittes for distribusjon i nærheten av mottagerstedene). Ikke slik i dagens NSAB. Samlast bør ikke innebære status som fraktfører. Speditører som samlaster oppnår billige rater. Hvis de tillates å opptre som formidlere her kommer dette kundene til gode. Jfr Regnarsen s. 45 med henvisning også til Stenov s. 110. Se også Ramberg s. 61. Partenes etterfølgende forklaringer bør tillegges begrenset betydning. Særlig hvis det er objektive momenter å forankre konklusjonen i. Innrømmelser Dette er viktig. Kunnskapsnivået i bransjen m.h.t. sondringen formidlere/fraktførere er dessverre lavt. Selv om man i utgangspunktet kan finne mange tegn som trekker i retning av et formidleransvar så må man også sjekke at speditøren f.eks ikke har påberopt seg force majeure overfor kunden som forsvar mot kundens erstatningskrav etter skade eller forsinkelse. Jfr også over om partenes tidligere forbindelser. Hvis Speditøren ved tilsvarende oppdrag tidligere har innrømmet transportøransvar taler dette imot status som formidler. Mottagningsspedisjon jfr Ramberg i Kommentarer til NSAB 2000 § 2. En speditør som tar i mot og fortoller gods som kommer fra utlandet kan ikke gjøres ansvarlig for transportskade og lignende. Hvis han organiserer en lokaltransport kan han få transportøransvar for denne, men han blir fortsatt ikke transportør for strekningen utlandet – Norge. Det er kun hvis han i første omgang sluttet en fraktavtale med den norske importøren og deretter ga oppdraget til en utenlandsk speditør/linje at han kan få et transportøransvar for strekningen utlandet - Norge.
3. Avsluttende bemerkninger
Vurderingen av speditørens status som transportør eller formidler vil i praksis kun unntaksvis være tvilsom. Faktisk og rettslig utvikling siden den gang grensedragningen var regnet som særlig vanskelig. Speditørene har selv påtatt seg transportøransvar uttrykkelig i stadig større grad. Typisk ved å utstede transportdokumenter i eget navn. Rent juridisk er vurderingen strengere i dag i speditørens disfavør enn tidligere. Det er trolig først når speditøren i tilbudet tilsynelatende har oppgitt transportørens rater, og mer eller mindre klart oppgitt pris på eget formidlingshonorar at det er nødvendig med en nærmere vurdering. Som den praktiske hovedregel vil speditørens muntlige bekreftelse på at han skal ”ordne transporten” etter at han har oppgitt egne rater innebære transportørstatus. Er formidleren en ”utdøende rase”? Speditørenes kunnskapsnivå er generelt for lavt. Er ofte ikke klar over den økonomiske risiko ved å påta seg transportøransvar. Tror gjerne at de er formidlere mens de i realiteten er transportører Bevisstgjøring omkring problemstillingen er et satsningsområde for Norges Speditørforbund.
4. Utfyllende Litteratur
BLAKER Erik Blaker, Sjø- og transportforsikring del II, Sentrale emner ved godstransport ved land og i luften s. 20, Forsikringsskolen
BULL Hans Jacob Bull, Innføring i veifraktrett, Otta 1996 
EKELUND Per Ekelund, Speditionsjura NSAB 1985, København 1987
JAHR Anette Jahr, MarIus nr. 241 s. 10. Nordisk Institutt for Sjørett
RAFEN Jan Fredrik Rafen i Karnov norsk kommenterte lovsamling 1996 s. 1532 note 14, 1533 note 19
RAMBERG Jan Ramberg, (Ramberg) Spedition och Fraktavtal, Stockholm 1983
RAMBERG KOMMENTARER Jan Ramberg och Tom Rune Nilsen, Kommentar til Nordisk
TIL NSAB 2000 Speditörforbunds allmäna bestämmelser NSAB 2000, Stockholm 1998. (Norsk oversettelse kommer)
REGNARSEN Kjeld Regnarsen, Lov om fragtaftaler ved international vejtransport, 2.utg, København 1993.
SKOVBY Lise Skovby, Speditøren, København 1976