FRAKTFØRERENS ANSVAR FOR VEKTDIFFERANSE ETTER CMR-REGLENE
Vegfraktloven: Fraktfører undersøkelsesplikt for stykketall, merke og nummer. Ikke for vekt uten særskilt avtale. (1999)
Vegfraktloven: Fraktfører undersøkelsesplikt for stykketall, merke og nummer. Ikke for vekt uten særskilt avtale. (1999)
FRAKTFØRERENS ANSVAR FOR VEKTDIFFERANSE ETTER CMR-REGLENE
Anette Jahr
Fraktfører A påtok seg en transport av ferrosilicon fra Norge til Italia, og godset ble lastet på trailer hos avsender i fraktfører A`s regi. På fraktbrevet ble antall kolli oppgitt til 25, og vekten til 22 tonn. A`s sjåfør kvitterte også for mottak av 22 tonn på veieseddel utferdiget av avsender. Transporten ble deretter viderekontrahert til fraktfører B, som hentet traileren hos A. Fraktfører B overtok overtok også det utferdigede CMR-fraktbrevet. Godset ble kjørt til Italia, hvor mottager ved levering kvitterte på fraktbrevet for 25 kolli, men kun for 20 tonn. Fraktfører A ble deretter møtt med krav om erstatning fra eieren av godset for et svinn på 2 kolli à 2 tonn. Fraktfører A nektet å betale, og fraktfører B benektet å ha noe regressansvar overfor fraktfører A.
Spørsmålet er om fraktførerne er ansvarlige for vekttapet etter CMR-reglene om internasjonale landeveistransporter eller ikke. (CMR-reglene er gjengitt i lov om veifraktavtaler av 1974 nr. 68, veifrl.).
Utgangspunktet etter veifrl § 11 er at avsender er ansvarlig for at fraktbrevets opplysninger er korrekte. Etter § 12 har imidlertid fraktføreren en undersøkelsesplikt, som omfatter stykktall, merke og nummer, samt godsets og pakningens synlige tilstand. Hvis undersøkelse ikke er mulig, eller fraktføreren observerer et avvik mellom fraktbrevets opplysninger og de faktiske forhold (stykktall, merke og nummer samt godsets og pakningens synlige tilstand) må han ta forbehold i fraktbrevet som gir uttrykk for at undersøkelse ikke er foretatt, eventuelt det avvik som er observert. Hvis han ikke har tatt noe forbehold, og fraktbrevets opplysninger ikke stemmer med de faktiske forhold ved levering, legges det i utgangspunktet til grunn at fraktbrevets opplysninger var korrekte m.h.t. stykktall, merke, nummer m.v. Det er med andre ord fraktføreren som da får bevisbyrden for at fraktbrevets opplysninger ikke stemte med de faktiske forhold ved leveringen, når det gjelder de forhold som undersøkelsesplikten omfatter.
I dette tilfelle var det lastet 25 kolli hos avsender, og mottager kvitterte for 25 kolli. Med mindre skadelidte har overbevisende dokumentasjon på at mottager likevel ikke fikk alle kolli, må det legges til grunn at det ikke ble borte noen kolli på veien. Dermed er det først og fremst vektdifferansen som skaper problemer.
Fraktførerens ordinære undersøkelsesplikt omfatter derimot ikke opplysninger i fraktbrevet om godsets vekt. Hvis mottaker stoler på fraktbrevets opplysninger og deretter mottar et lavere antall kilo enn oppgitt i fraktbrevet kan man med andre ord ikke legge fraktbrevets opplysninger om vekten til grunn som bevist.
Veifrl § 12 nr. 4 inneholder imidlertid en særregel som innebærer at ved tilleggsavtale (og mot vederlag) kan avsenderen kreve at fraktføreren undersøker vekten. Formålet med bestemmelsen er bl.a. å øke påliteligheten av fraktbrevets vektopplysninger ved at fraktføreren går god for vekten, noe som kan være både i avsender og mottagers interesse i kjøpsrettslig sammenheng. Det er m.a.o. tale om en avtalt utvidelse av undersøkelsesplikten. Hvis slik avtale inngås vil fraktbrevets opplysninger om vekten bli lagt til grunn som bevist. Resultatet av undersøkelsen skal i.h.t. loven føres inn i fraktbrevet. I og med at det er fraktføreren som veiet godset er det nok helt upraktisk at han i ettertid makter å føre motbevis for at vekten faktisk var lavere da han overtok godset, men han kan tenkes å kunne
dokumentere at mottagers vekt er feil. Normalt vil han nok bli ansvarlig for vekttap etter §§ 27 flg, hvis han ikke kan påberope seg de ansvarsfritak som finnes. (Enkelte godsslag er etter sin art spesielt utsatt for svinn, for eksempel på grunn av fordampning, og dette er uttrykkelig nevnt som ansvarsbefriende i § 29 bokstav d).)
I denne saken var det ikke inngått noen avtale om at noen av fraktførerne skulle veie godset. Problemet var i stedet at eieren av godset hevdet at fraktbrevets opplysninger om vekten slik de er oppgitt av avsender var korrekte, og at det ved levering hos mottager ble levert gods med en lavere vekt enn det som fremgikk av fraktbrevet.
Virkningen av at fraktføreren ikke har påtatt seg et uttrykkelig ansvar for å undersøke godsets vekt er at fraktbrevets opplysninger om godsets vekt ikke har den samme bevisvirkning som ellers, d.v.s. som når det gjelder opplysninger om antall, merke, nummer m.v, hvor fraktføreren etter loven har en undersøkelsesplikt. Med andre ord: Når fraktføreren ikke ved særskilt avtale har påtatt seg å veie godset har han ingen undersøkelsesplikt m.h.t. godsets vekt, og dermed oppstår heller ingen omlegging av bevisbyrden i fraktførerens disfavør på dette punkt.
Hvis avsender og/eller mottager mener at det har oppstått et svinn m.h.t. vekt er det dermed disse som i utgangspunktet har bevisbyrden for at det ble levert gods med høyere vekt enn det som ble mottatt. Fraktbrevets opplysninger om godsets vekt kan i denne sammenheng ikke tillegges annen bevisvirkning enn det et udokumentert utsagn fra avsender for øvrig ville blitt tillagt. At fraktfører A`s sjåfør har kvittert for mottak av 22 tonn på avsenderens veieseddel kan heller ikke tillegges noen særskilt betydning. Det avgjørende vil være om avsenderen og mottageren begge kan legge frem dokumentasjon for at deres vekter er korrekte, og at det ikke er sannsynlig at den vekten som er oppført i fraktbrevet skyldes en feil eller glipp fra den som noterte ned vekten hos h.h.v. avsender og mottager. Så langt var det ikke fremlagt slik dokumentasjon i dette tlfellet, og kravet kunne dermed avvises både av fraktfører A og fraktfører B.
Hvis avsender og/eller mottager skulle føre bevis for vektdifferanse må fraktførerne for å slippe unna ansvar bevise at svinnet skyldes forhold som de ikke er ansvarlig for jfr §§ 27 flg. Greier de ikke bevise dette vil de være ansvarlig for vektdifferansen. Det er med andre ord ikke slik at fraktførerne uten videre hefter for vektdifferanse etter §§ 27 flg kun på bakgrunn av fraktbrevets opplysninger om overtatt og levert vekt.