Stansing av gods under konnossement

STANSING AV GODS UNDER KONNOSSEMENT
(Anette Jahr)
En norsk importør bestilte noen varer fra en selger i det fjerne Østen, og selgeren bestilte i sin tur disse varene hos en produsent. Den norske importøren hadde opprinnelig kontaktet en norsk speditør, som overfor kunden påtok seg transporten som transportør. Da varene skulle sendes til Norge fikk produsenten utstedt et konnossement til seg av den norske speditørens samarbeidspartner i Østen. Etter at dette konnossementet var overdratt til den lokale selgeren viste det imidlertid seg at selgeren hadde betalt produsenten med en dekningsløs sjekk. Produsenten ga derfor stansingsordre til den norske speditørens samarbeidspartner i Østen, og denne ga beskjed til den norske speditøren om at godset ikke skulle utleveres når det ankom Norge. Videre kontaktet produsenten den norske importøren som sto oppført som ”notify party” på konnossementet, og ga beskjed om at selgeren ikke hadde gjort opp for varene. Godset var på vei til Norge da stansingsordren ble gitt, og omtrent på samme tid hadde den norske importøren innløst konnossementet i banken. Speditøren tok etter en tid kontakt med undertegnede med spørsmål om godset kunne utleveres til den norske importøren eller ikke.

I utgangspunktet har den norske importøren et ubetinget krav på å få varene utlevert når han har fått seg overlevert konnossementet ved å innløse det i banken. I en enkelt situasjon har imidlertid produsenten stansingsrett etter sjølovens regler, selv om konnossementet er overlevert til den norske importøren. Hvis den norske importøren har fått beskjed av produsenten om at produsenten ikke har fått oppgjør av selgeren før importøren innløser konnossementet i banken, har ikke den norske importøren noe krav på å få varene utlevert selv om han presenterer konnossementet for den norske speditøren. Hvis importøren til tross for kjennskap om den manglende betalingen mellom produsent og selger likevel innløser konnossmentet risikerer han med andre ord å bli sittende uten verken penger eller gods, fordi produsenten etter sjølovens regler kan gi transportøren stansingsordre, og kreve at godset returneres (mot betaling av den tilleggsfrakt som måtte påløpe).

Det gjelder nemlig helt generelt at den som ikke betaler for godset ikke har noe krav på å få det utlevert, selv om han på en eller annen måte har greid å få hånd om konnossmenetet, slik situasjonen var i denne saken. Her hadde selgeren betalt produsenten med en sjekk som senere viste seg å være dekningsløs, og på den måten fått konnossementet i hende. Hvis den som på en slik måte får hånd om et konnossement overdrar konnossementet videre til ytterligere en kjøper, har denne kjøper nr. 2 et utbetinget krav på utlevering av godset, men bare hvis han ikke har kjennskap til den manglende betalingen mellom den opprinnelige selger (produsenten) som fikk konnossementet utstedt til seg og kjøper nr. 1(selgeren) på det tidspunkt han (importøren) betaler for godset.

En slik regel stiller speditørene/transportørene i en svært vanskelig situasjon fordi det kan være nærmest umulig å finne ut om en stansingsordre er berettiget eller ikke. I den aktuelle saken hadde som nevnt produsenten varslet importøren om det manglende oppgjøret, men dette hadde skjedd pr. udatert brev, som deretter var sendt med kurer til importøren. Dette er ikke tilstrekkelig for å bevise at importøren fikk beskjed om betalingsproblemene mellom produsenten og kjøperen forut for at importøren innløste konnossementet i banken. Etter flere resultatløse oppfordringer til produsenten om å fremskaffe ytterligere dokumentasjon ble godset derfor frigitt til importøren.
I en slik situasjon er det ikke unaturlig om det går en viss tid før transportøren kan bestemme seg for hva han skal gjøre. Hvis han utleverer til kjøper nr. 2 kan denne allerede ha lidt et tap, f.eks fordi det er tale om sesongvarer, selv om han til slutt får godset utlevert Dette tapet må han imidlertid kreve erstattet av den som ga en uberettiget stansingsordre, og ikke av transportøren. Hvis kjøper nr. 2 ikke får utlevert varene fordi han var i ond tro da han betalte må han på tilsvarende måte kreve disse pengene tilbake av kjøper nr. 1, og kan heller ikke her gå på transportøren.
Det er bare to forhold som kan bringe en speditør eller transportør i ansvar i en slik situasjon. Det ene er at han ikke opptrer på en forsvarlig måte når han skal vurdere om godset skal utleveres tross stansingsordre eller ikke. Hvis han foretar en forsvarlig vurdering vil han imidlertid ha sitt på det tørre her, selv om det i ettertid skulle vise seg at han fulgte en uberettiget stansingsordre eller han utleverte i strid med en berettiget stansingsordre. Forarbeider til eldre sjølovgivning kan nemlig tas til inntekt for at transportøren ikke skal komme i ansvar i slike situasjoner. Det andre som kan pådra transportøren et ansvar er at det går for lang tid før transportøren griper fatt i problemet og bestemmer seg for enten å utlevere eller å returnere godset.