Erstatning for ødelagt eller tapt gods

Hvilken verdi skal legges til grunn ved erstatning for ødelagt eller tapt gods når avsenderen er vår oppdragsgiver ?

Alle vet at tommelfinger-regelen for betaling av erstatning er å bruke fakturaen som kjøper
betaler for godset. Denne regelen stemmer bra med vegfraktlovens §32 som sier at man
skal erstatte godsets verdi på avsenderstedet. Den norm som her er lagt stemmer normalt
også med det som er vår kundes tap ved at han må betale for en ny vare og da vanligvis for
kjøp av den på nytt til samme kostnad.

Vår juridiske avdeling har fra ett av våre medlemmer blitt bedt om å uttale oss om dette
også skal gjelde dersom avsenderen er vår kunde. Man mente at da burde det ikke være
hans faktura til kjøper som skal legges til grunn, men derimot avsenderens innkjøpspris. I
motsatt fall vil han få dekket mer enn sitt tap ved at han både får fortjenesten av den vare
som er sendt med transportør ved hans erstatningsoppgjør samt får fortjenesten enda en
gang ved at kjøperen bestiller den samme varen på nytt.

Spørsmålet har svært stor betydning for vår bransje, noe som har medført at vi har sett på
saken enda en gang.
Dersom speditøren har rett i at vi ikke skal betale i henhold til salgsprisen på avsenderstedet,
vil det stride mot lovens ordlyd som sier at erstatningen skal regnes etter godsets verdi på
stedet og tiden for overtakelsen til befordring. Vegfraktloven tar ikke hensyn til om det er
avsender eller mottaker som er vår kunde og vegfraktloven tar heller ikke hensyn til hva som
faktisk tapes. Det er en norm som noen ganger kan slå ut til vår fordel ved at normalt vil
mottakers tap være større enn dette beløp med de tillegg som loven også hjemler.

Jeg har ikke sett en klar norsk rettsavgjørelse, men derimot en dansk avgjørelse hvor det var
spørsmål om transportøren måtte betale erstatning selv om kunden ikke led tap. Lavere
domstol i Danmark frifant transportøren med den begrunnelse at det ikke var noen tap.
Derimot kom Dansk Høyesterett til at erstatning måtte ytes da erstatningsregelen ikke
bygger på tap, men en norm. Det samme vil da gjelde i vårt spørsmål.

Således er min konklusjon at det er fakturaen som man utsteder på avsenderstedet som skal
legges til grunn. Merk dog at dersom fakturaen overstiger begrensningsansvaret, skal
selvfølgelig erstatningen reduseres i samsvar med begrensningsansvaret.