Vegfraktloven § 16 om avsenders ansvar for de dokumenter som skal stilles til fraktførerens rådighet

Borgarting lagmannsrett avsa nylig en dom i sak nr. LB-2013-76572, om avsenders ansvar etter ovennevnte bestemmelse i vegfraktloven. Dommen er ennå ikke rettskraftig.
Av advokat Torgeir Gullaksen

Saken gjaldt også ansvaret for forsinkelse etter luftfartsloven § 10-20 som jeg ikke går nærmere inn på, men nevner bare at den aktuelle speditøren/kontraherende fraktfører ble frifunnet for ansvar for forsinkelse av et vareparti, pga. kanseleringer av fly som følge av svært dårlig værforhold på Heathrow flyplass.

Som følge av at varene ikke kunne sendes med fly pga. kanselleringer, solgte avsenderen en del av varepartiet til en kunde i Sverige og speditøren fikk i oppdrag å frakte dette med bil fra Heathrow flyplass til Sverige. På grunn av problemer med britisk tollvesen, ble ikke varene sendt til Sverige og avsender gjorde speditøren ansvarlig for dette og påberopte seg at det også for dette tapet, var ansvarsgrunnlag etter luftfartsloven § 10-20. Lagmannsretten fant at selv om partene opprinnelig inngikk avtale om at varene skulle transporteres med fly, får ikke luftfartslovens regler anvendelse på den etterfølgende nye avtalen om bilfrakt, når det er på det rene at speditøren ikke er ansvarlig for at den første avtalen ikke ble gjennomført.

Avsender gjorde videre gjeldende at speditøren under enhver omstendighet var ansvarlig med hjemmel i vegfraktloven § 27, som fastslår at fraktfører er ansvarlig for forsinket levering.

Det fremgår av lagmannsrettens dom at det synes å være på det rene at årsaken til at varene ikke ble sendt til den nye mottakeren i Sverige, var at britiske tollmyndigheter nektet å klarere varene. Den begrunnelsen som det britiske tollvesen ga til speditøren for ikke å klarere varene, var at det VAT-nummeret for mottakeren som var oppgitt i handelsfakturaen fra avsenderen til den svenske mottaker, ikke stemte med det tollvesenet hadde i sine datasystemer. Det viste seg at mottakerens VAT-nummer var korrekt i handelsfakturaen, mens mottakerens EORI-nummer var feil angitt.

Spørsmålet var da hvem som hadde ansvaret for at britisk tollvesen nektet å klarere varene som igjen førte til at varene ikke kunne sendes til Sverige. Jeg nevner i denne sammenhengen at varene var lett fordervelig slik at forsinkelsen medførte at varene ble ødelagt.

Vegfraktloven § 16 første og andre ledd lyder slik:

Til oppfyllelse av tollbestemmelser og andre offentlige forskrifter som skal iakttas før utleveringen av godset, skal avsenderen stille de nødvendige dokumenter til rådighet for fraktføreren og ellers skaffe ham de opplysninger som trengs.

Avsenderen er ansvarlig overfor fraktføreren for skade som måtte følge av at slike dokumenter eller opplysninger mangler eller er ufullstendige eller uriktige, med mindre skaden skyldes fraktførerens feil eller forsømmelse. Fraktføreren plikter ikke å undersøke om dokumentene og opplysningene er riktige og fullstendige.

Lagmannsretten frifant speditøren for ansvar som følge av forsinkelsen med slik begrunnelse:

Det var altså (avsenderen) som hadde ansvar for å stille til rådighet for (speditøren) dokumenter og andre opplysninger som trengtes for å oppfylle tollbestemmelsene eller andre offentlige forskrifter i England. (Avsenderen) er også ansvarlig for skade som følge av ufullstendige eller uriktige opplysninger. (Speditøren) er imidlertid ansvarlig hvis skaden skyldes egen feil eller forsømmelse.

Det var (avsenderen) som utstedte fakturaen hvor VAT- og EORI-nummeret framgikk. EORI-nummeret var feil. Det framstår for lagmannsretten som mest sannsynlig at dette var grunnen til at laksepartiet ble nektet tollklarert, selv om det i den skriftlige etterfølgende skriftlige kommunikasjonen omkring problemet står at det var opplyst at VAT-nummeret var feil.

(Speditøren) pliktet etter § 16 andre ledd siste punktum ikke å undersøke om dokumentene og opplysningene fra (avsenderen) var riktige og fullstendige. Ankemotpartene kan derfor ikke høres med at (Speditøren) burde ha undersøkt på internett eller på annen måte om de oppgitte nummerne var riktige. Det er heller ikke sannsynlig at skaden skyldes feil eller forsømmelse fra (Spedktørens) side. Basert på de bevis som er ført, legger lagmannsretten til grunn at (Speditøren) i alle fall gjorde det som kunne forventes ved å henvende seg til (avsenderen) både skriftlig og på telefon i forsøk på å løse saken. Når det først var oppstått et problem med tollklareringen, som var begrunnet med uriktig VAT-nummer, var uansett (avsenderen) nærmest til å finne feilen.

Lagmannsretten er ikke enig med ankemotpartene i at fraktførers ansvar etter vegfraktloven § 27 følgende går foran spesialregelen om avsenders ansvar etter § 16.

Etter dette er lagmannsrettens konklusjon at det heller ikke foreligger ansvarsgrunnlag etter vegfraktloven.

Som det fremgår ovenfor, ble speditøren frifunnet fordi det er avsenderen som er ansvarlig for feil i et dokument som er nødvendig for fortollingen, og dermed ble avsenderen selv funnet ansvarlig for forsinkelsen. Legg også merke til at en fraktfører ikke plikter å undersøke om dokumentene og opplysningene er riktige og fullstendige.