Foreldelsesfristen for erstatning ved forsinket sjøtransport

Foreldelsesfristen for erstatning ved forsinket sjøtransport
Borgarting lagmannsrett har behandlet en sak hvor det avgjørende spørsmålet var om det er sjøloven § 501 første ledd nr. 7 eller § 502 første ledd som regulerer foreldelsesfristen for erstatningskrav ved forsinket sjøtransport.
Av advokat Torgeir Gullaksen.

Sjøloven § 501 første ledd nr. 7 og annet ledd lyder slik:
§ 501. Foreldelsesfrister
Foreldelsesfristen for følgende fordringer er:
1-6)
7) for fordring på erstatning for tap av eller skade på eller vedrørende gods eller for uriktige eller ufullstendige opplysninger i et konnossement, ett år fra den dag da godset skulle ha blitt utlevert eller ble utlevert
8-11)
For regresskrav i anledning av fordring som nevnt i første ledd nr 7 og 8 er foreldelsesfristen ett år regnet fra den dag da fordringen ble betalt eller søksmål om den ble reist. Den samme frist gjelder for regresskrav i anledning av fordring som nevnt i første ledd nr 3, likevel slik at ved regress i anledning av personskadekrav regnes fristen for regresskravet alltid fra den dag da erstatningskravet ble betalt.

Dersom § 501 første ledd nr. 7 kommer til anvendelse, er foreldelsesfristen ett år for erstatningskrav ved forsinket sjøtransport.
Sjøloven § 502 første ledd lyder slik:
§ 502. Henvisning til alminnelige foreldelsesregler m m
For øvrig kommer de alminnelige regler om foreldelse av fordringer, jf lov 18 mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer, til anvendelse.

Den alminnelige foreldelsesfristen i Norge er tre år slik at dersom § 502 kommer til anvendelse, er foreldelsesfristen tre år.
Lagmannsretten kom til at ordlyden i sjøloven § 501 første ledd nr. 7 ikke kan forstås på annen måte enn at tap som følge av forsinket gods ved sjøtransport, foreldes etter ett år. Riktignok er ikke forsinkelse uttrykkelig nevnt i sjøloven § 501 første ledd nr. 7, men forsinkelse faller rent språklig klart inn under ordlyden "vedrørende gods".
Lagmannsretten viste til Ot.prp. nr. 28 (1972-1973) side 33 hvor det fremgår uttrykkelig at ordlyden "vedrørende gods" nettopp ble valgt av lovgiver for å dekke forsinkelsestap i samsvar med Haag-Visby reglene som skulle inkorporeres i norsk rett:
Som nevnt der bruker konvensjonens tekst uttrykket "all liability whatsoever in respect of the goods". Man har i § 284 på dette sted satt erstatning for tap eller skade på eller vedrørende gods; derved dekkes også forsinkelsestap.
Bestemmelsen i den gamle sjølov § 284 er den som i dagens sjølov, er inntatt i § 501.
Lagmannsretten viste videre til juridisk teori hvor det flere steder er lagt til grunn at krav om dekning av tap oppstått ved at gods transportert på sjøen blir forsinket, foreldes etter ettårsregelen i sjøloven § 501 første ledd nr. 7, jfr. blant annet i Falkanger/Bull, Sjørett, 2010 utg. side 288:
Også tap ved forsinkelse foreldes etter § 501 nr. 7. Formuleringen "tap … vedrørende godset" sikter nemlig til forsinkelsesansvaret.
Lagmannsretten la således til grunn at foreldelsesfristen for erstatningskrav ved forsinket sjøtransport er ett år.

Saken gjaldt et regresskrav. Siden lagmannsretten hadde lagt til grunn at ett års fristen§ 501 første ledd nr. 7 kom til anvendelse, ble foreldelsesfristen for regresskravet regulert av § 501 annet ledd. Det fremgår av denne bestemmelsen at foreldelsesfristen for slike regresskrav, er ett år regnet fra den dag da erstatningskravet ble betalt eller søksmål om det ble reist. I og med at det hadde gått mer enn ett år fra erstatningskravet ble betalt til foreldelse ble avbrutt ved forliksklage, fant lagmannsretten at regresskravet var foreldet.