Som mange allerede har blitt oppmerksom på, har Norge nylig innført EUs sanksjonspakke 11. Det er en rekke utfordringer som følger denne pakken, men den umiddelbart mest kritiske er innholdet i sanksjonens § 17e, og da særlig bestemmelsens bokstav d, om varer som inneholder stålprodukter med opprinnelse i Russland.
Sanksjon § 17e. Forbud knyttet til jern- og stålprodukter som oppført i vedlegg XVII:
https://lovdata.no/forskrift/2014-08-15-1076/§17e
§17e bokstav d innfører et forbud mot direkte eller indirekte innførsel av varer bearbeidet i tredjeland, som inneholder jern- og stålprodukter med opprinnelse i Russland.
"Det er forbudt
d. direkte eller indirekte å importere eller kjøpe, fra og med 30. september 2023, jern- og stålprodukter som oppført i vedlegg XVII, når de er bearbeidet i et tredjeland og inneholder jern- og stålprodukter med opprinnelse i Russland som oppført i vedlegg XVII. Med hensyn til produkter oppført i vedlegg XVII som er bearbeidet i et tredjeland og inneholder stålprodukter med opprinnelse i Russland og hører inn under KN-kode 7207 11, 7207 12 10 eller 7224 90, gjelder dette forbudet fra og med 1. april 2024 for KN-kode 7207 11 og fra og med 1. oktober 2024 for KN-kode 7207 12 10 og 7224 90."
Dette forbudet har vist seg krevende og etterleve, særlig fordi det i forrige uke ikke forelå noen klare dokumentasjonskrav fra myndighetenes side. Tolletaten og UD har nå imidlertid kommet med en slik liste, noe som vil gjøre etterlevelse av regelverket enklere. Samtidig ser vi at det fremdeles er uklarheter i hva som forventes av næringslivet.
Først og fremst må det poengteres at de største utfordringene gjelder varer bearbeidet i tredjeland. Det vil si at varer som har opprinnelse i EU/EØS ikke er omfattet av kravet i § 17e bokstav d. Det er som følge ikke nødvendig, ut ifra forskriftens ordlyd, å dokumentere jern- og stålkomponentenes opprinnelse dersom selve varen har opprinnelse i EU/EØS. Det er først når varen har opprinnelse utenfor EU/EØS at det må dokumenteres at de ikke inneholder russisk jern/stål.
Vær også oppmerksom på at forbudet ikke gjelder alle produkter, men kun de som er oppført i forskriftens vedlegg XVII (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2014-08-15-1076/vedleggXVII#vedleggXVII).
For varer som har opprinnelse utenfor EU/EØS, eksempelvis Storbritannia og Tyrkia, må det dokumenteres at de ikke inneholder russisk jern- og stål. Tüllverket kom ut med en liste over godkjente dokumentasjonsformer i forrige uke, og dette er den samme som Tolletaten og UD nå har lagt frem (https://toll.no/no/verktoy/regelverk/nytt-fra-tolletaten/dokumentasjonskrav-for-import-av-visse-jern--og-stalprodukter/).
"Godkjent dokumentasjon som beskriver varens opprinnelse er:
MTC (Mill test certificate)
Etatens formulering er noe uklar, slik at det ikke fremkommer tydelig om alle fem punktene på listen må være oppfylt, eller om det er nok noen. På Tüllverkets side (Krav på dokumentation för vissa järn- och stålprodukter - Tullverket) står det imidlertid følgende:
"Du som importör måste vid importtillfället kunna styrka att varorna som omfattas av bilagan XVII inte innehåller material av ryskt ursprung genom att lämna in relevanta uppgifter. Det kan importören göra genom ett MTC (Mill test certificate). Tullverket godtar också bevisning i form av följande dokument:
Dessa dokument måste innehålla uppgifter som visar ursprunget för det järn och stål som använts i produkten. Finns ingen dokumentation som styrker icke ryskt ursprung eller om denna inte innehåller tillräckliga uppgifter så kan varan inte övergå till fri omsättning."
Ut ifra det som Tolletaten og Tüllverket skriver, kan man etter mitt syn forholde seg til følgende rettningslinjer:
Som utgangspunktet bør et MTC være tilstrekkelig som dokumentasjon. I de tilfeller hvor et slikt sertifikat ikke foreligger, vil man kunne bruke faktura, følgeseddel, leverandørerklæring, og produktbeskrivelse for å dokumentere at varene ikke bryter med importforbudet. Det er ikke nødvendig å bruke alle de fire, men heller en kombinasjon som i tilstrekkelig grad beviser forholdet. Etter mitt syn vil eksempelvis en leverandørerklæring ofte være tilstrekkelig, men det kan være lurt å supplere en slik erklæring med eksempelvis en følgeseddel, og kanskje en produktbeskrivelse om noe fremdeles virker uklart.
Det vil som følge være opp til den enkelte aktør å gjøre en konkret risikovurdering over i hvilken grad leverandørerklæringen er tilstrekkelig. Transport- og logistikkbransjen bærer et stort ansvar her, og som følge også en stor risiko om opplysningene man gir videre til myndigheten viser seg å være feil.
